Nebbskade papegøye

Innledning

Nebbet er en meget viktig kroppsdel for en papegøye. Nebbet brukes ikke bare til å knuse mat, men også til klatring, undersøke og holde i ting, samt som forsvarsvåpen. 

Følelsen i nebbet er godt utviklet siden nebbet helt enkelt blir en av fuglens «hender».

Selv om papegøyenebb er meget kraftfulle og sterke kan den få skader. Unger kan fødes med defekter. Nebbet kan også skades etter ulykker eller bitt. 

Årsak

Årsaker til nebbskader kan, foruten medfødte defekter, være bittskader eller ulykker der fuglen har landet på eller satt seg fast med nebbet.

Symptom

Skaden er som regel synlig. I en del tilfeller kan skaden hindre fuglen fra å spise og/eller være svært smertefull for fuglen.

I ulykker er det ganske vanlig at papegøyen slår bort en del av nebbspissen, så lite at det nesten ikke syns og det kan ha sluttet å blø når eieren oppdager skaden. Fuglen kan imidlertid ha store smerter og kan vegre å spise hard mat de første dagene etter ulykken. 

Medfødte defekter er oftest underbitt eller saksebitt.

Diagnose

Diagnosen stilles ved en klinisk undersøkelse hos veterinæren.

Behandling

Behandlingen avhenger av hvor stor skaden er. Ved små nebbskader rekker det med smertestillende de første dagene og myk mat som er lett å spise.

Ved større skader der anlegget er intakt, kan det være nok å la tiden gå og se etter om nebbet vokser ut. I en del tilfeller kan det være nødvendig med antibiotikabehandling. Hvis skaden hindrer det andre nebbet fra normal slitasje, må denne delen slipes regelmessig.

Ved svært store og/eller varige skader kan løsningen være en nebbprotese. Da setter man på et kunstig nebb på det som er igjen av det skadede nebbet.

Medfødte defekter kan være vanskelig å fikse. Jo tidligere man oppdager feilen, desto bedre er prognosen. Det finnes en del korrigerende tiltak som kan fungere. 

Forebygging

Det er vanskelig å forebygge alle ulykker, men man må selvfølgelig gjøre miljøet så sikkert som mulig.

Det å holde et godt øye med papegøyeungenes utvikling kan gjøre det lettere å oppdage og behandle medfødte bittfeil. Hvis et par får flere unger med bittfeil bør man ikke avle mer på dette paret.