Stelleråd papegøye

Innledning

Papegøyer har siden «tidenes morgen» trollbundet mennesker med sin fargerike fjærdrakt, intelligens og evne til å lære seg å etterligne lyder og ord. Det er ikke bare mennesker i den rike vestlige verden som vil ha disse fuglene, også urbefolkningen i regnskogene tar for eksempel araunger ut av reiret og avler dem i fangenskap fordi de synes det er underholdende. 

Dessverre er det bare noen få papegøyearter som i løpet av en lengre tid og i en større mengde har blitt avlet i fangenskap og dermed blitt tamme. Noen eksempler er undulat, nymfeparakitt og dvergpapegøye. Øvrige arter er enten fanget fra naturen eller så har de bare blitt avlet noen få generasjoner i fangenskap.

På grunn av det som står over et det svært viktig at man vet hvilken type av papegøye man har og at man etter beste evne skaper et miljø og gir den en kost som er så lik den naturlige som mulig. 

Miljø

Siden papegøyer er meget lærnemme, stiller de høye krav til miljøet sitt. Uansett hvor bra det skulle vært å ha dem helt fri er dette ofte umulig. De fleste fugleeiere innser at det er nødvendig med bur. Delvis for å minske faren for at den rømmer, men også for å beskytte fuglen mot farer og beskytte hjemmet mot «vandalisering». 

I Norge er det lovbestemte regler som sier at dyr skal ha en bra velferd. Det følger ingen retningslinjer for hvor store burene skal være, men vi anbefaler visse minimums-mål etter svensk lov. Disse er basert på fuglens lengde fra nebb til halespiss. En dvergpapegøye skal for eksempel ha minst 70 cm lang bur og en stor ara krever et bur på drøye tre og en halv meter. Dette er minimumkrav – for stort kan det aldri bli!

Dessverre er kan det være vanskelig å få tak i store nok bur hos en vanlig zoo-butikk, det kan derfor bli nødvendig selv å bygge et bur som passer til både fuglen og innredningen i hjemmet.

Det er viktig at buret er stabilt nok til å tåle papegøyens sterke nebb. Er materialet for svakt finnes det en risiko for at papegøyen kommer seg ut, skader seg eller får i seg metallpartikler som kan føre til forgiftning. Rustfritt stål er som regel aller best. 

Buret bør plasseres i et hjørne for å gi trygghet til fuglen. Det bør ikke stå på den plassen i hjemmet som er mest «traffikert», men heller ikke så bortgjemt at fuglen føler seg isolert. De fleste familier vil ha fuglen i kjøkkenet og det kan være en utmerket løsning hvis man bare er oppmerksom på at sterk matos og brente teflonpanner kan være svært skadelig for fuglen. Flyr fuglen dessuten løst når man lager mat kan dette resultere i brannskader.  

I buret bør det være en plass hvor papegøyen kan beskytte seg, der den kan sette seg når den vil dra seg tilbake, sove eller bare være for seg selv. Det kan holde med en vegg i et hjørne av buret eller et tett løvverk som fuglen kan gjemme seg i. 

Hvis det er mye aktivitet døgnet rundt i det rommet der fuglen oppholder seg, bør man ha et spesielt sovebur i et mørkt og stille rom. En fugl bør få sove og hvile uten forstyrrelse i 10 timer per døgn. 

Bunnmaterialet bør bestå av noe man kan skifte lett, for eksempel avispapir som man kan bytte hver dag. Man kan bruke grus eller sand, men det er ikke som mange tror, nødvendig at en papegøye spiser sand. Siden papegøyer skreller maten sin før de spiser den er det ikke nødvendig med sandkorn for å kunne fordøye maten. Hønsefugler som svelger hele korn med skall på er avhengige av sand. Rent generelt er det vanskeligere å holde det rent med grus og sand, samt at det kan utgjøre en risiko for tilstoppelser i mage-tarmkanalen hvis fuglen stapper i seg for mye av det. 

Sittepinnene bør være av varierende tykkelse slik at de gir gymnastikk til føttene og slitasje til klørne. Det aller beste er naturlige greiner med bark og blader. De har en ru, ujevn overflate med naturlig varierende diameter og er flott å bite på. Det er også bra å ha en eller annen form av huske eller svaiende gren som stimulerer balansen til fuglen. Husk også at det er svært viktig å holde sittepinnene og annet i burinnredningen ren fra avføring og matrester. Når en fugl blir syk er det ofte at avføringsbakterier eller miljøbakterier er årsaken. 

Fôr og vannkopper skal være plassert på en måte slik at fuglen ikke kan skitne til dem, og selvfølgelig må man tømme og rengjøre skålene hver dag.

For å stimulere aktivitetsnivået til papegøyen bør man sørge for at det er flere leker i buret. Det kan være alt fra ferdigkjøpte leker til hjemmelagede som for eksempel kongler, greiner og gjenstander i tre, papp, lær eller annet ufarlig materiale. Man bør bytte lekene en gang om måneden for at det skal være stimulerende for fuglen. Leker som fortsatt er hele kan man legge inn igjen etter noen måneder, og da er de som «nye» igjen.

Det er spesielt bra med såkalte fôr-leker. Disse er designet for å gjøre det til utfordring for fuglen å finne maten sin. Man putter maten inn i lekene slik at fuglen får løse problemer og jobbe seg fram til maten. Det finnes leker med forskjellig vanskelighetsgrad og selvfølgelig bør man ikke ta de vanskeligste til å begynne med. 

I løpet av de seneste årene har dett blitt satt fokus på fuglers behov av UV-lys. Selv om fugler ikke blir akutt syke av mangel på UV-lys, har de det mye bedre og holder seg allment friskere hvis de har en UV-lampe over buret. Det finnes spesielle lysrør og lyspærer med et spektrum som er designet for fugler. Selvfølgelig er det beste å utnytte solen på sommeren, men det er ikke alle fugleeiere som har mulighet til å ha et utebur eller å ta med seg fuglen ut. 

For mange papegøye-arter, spesielt de som bor i regnskogen som amazoner og araer, er det norske innemiljøet alt for tørt. Tørr luft kan gi små skader på slimhinnen med økt risiko for luftveisinfeksjoner, samt at huden kan bli tørr, gi kløe og dårlig fjærkvalitet. Det er derfor viktig at holde luften så fuktig som mulig, enten via daglige dusjer av både fugl og innredning i buret eller med hjelp av en luftfukter. 

Fôring

Det er fortsatt relativt dårlig forskning på hva papegøyer spiser ute i naturen og hvordan man på best sett fôrer dem i fangenskap. Man har brukt mye av kunnskapen fra forsking om høns til papegøyer, og dessverre er det ikke alltid at det stemmer. Det har imidlertid hendt mye i løpet av de siste tjue årene og i dag kan man kjøpe tørrfôr (pellets) som dekker basisbebehovet bra. 

Det man vet helt sikkert er at en ensidig frødiett (papegøeblanding) er en svært dårlig kost som før eller senere kommer til å føre til mangelsykdommer eller andre sykdommer. Delvis er kosten alt for fet, men den mangler også flere viktige vitaminer og næringsstoffer. Selv om en del papegøye-arter (for eksempel undulat) for en stor del spiser frø ute i naturen, er det vanskelig å få god nok variasjon med tørre frø. I naturen spiser de flere hundre forskjellige typer og frøene er i forskjellige utviklingsstadier alt ettersom årstidene forandrer seg. 

Det er fordeler og ulemper med å fôre fuglen med pellets.  Fordelene er at det er lettere å se til at fuglen får dekket næringsbehovet i og med at hver pellets inneholder det samme. Fuglen kan ikke velge ut de bitene den liker best. Det er dessuten enkelt og praktisk for dyreeieren med et ferdig fôr. Man vet at papegøyer som har pellets som basisdiett er friskere og lever lenger enn de som hovedsakelig spiser frø.

Ulempene med pellets er at det er kjedelig for fuglen. Det er ikke skall som den skal knekke og det går fort og lett å spise seg mett. Pellets gir heller ingen stimulanse i form av farge, konsistens og smak. 

For å gjøre pellets-dietten mer spennende og for at fuglen skal få mer stimuli kan man delvis bruke fôr-leker som tidligere nevnt, men også komplettere med grønnsaker og bittelitt frukt. Rent generelt skal man sørge for at fuglen spiser ca 80 % pellets og resten kan bestå av blandede grønnsaker og en liten bit frukt en gang i blant. Nøtter og frø kan gis i små mengder som godteri eller når man trener fuglen. 

De grønnsakene man gir bør helst inneholde mye A-vitamin. En vanlig grunn til sykdom, spesielt hos amazoner, er A- vitaminmangel. Generelt inneholder mørkegrønne, røde og gule grønnsaker og frukter rikelig med A-vitamin. Noen eksempler er grønnkål, kålrotblader, spinat, mangold, brokkoli, løvetann, karse, bet  blader, persille, paprika, chilipepper, søtpotet, gulrot, gresskar, squash, rødbeter, plommer og fersken. 

Det er også viktig å sørge for at fuglen får i seg nok kalk, spesielt om det er hunnpapegøyer som skal legge egg eller Grå Jako som trenger mer kalk enn mange andre arter. For at kalkopptaket i kroppen skal fungere tilfredsstillende er det dessuten viktig at fuglen har tilgang til UV-lys som nevnt tidligere. Man kan gi kalk via en kalkstein, pulver som pudres på maten eller i flytende form som blandes i drikkevannet. Det finnes også kalkbrusetabletter til mennesker som man kan bruke til alle sorter dyr. 

Hvis papegøyen nekter å spise pellets eller man av en eller annen grunn ikke vil fôre med pellets er det en stor utfordring å gi en god nok kost til fuglen. Ikke nok med at man skal skape en enorm variasjon i rette porsjoner, det gjelder også å få fuglen til å spise av alle typer mat og i rette mengder. Noen eksempler på fôr som kan brukes er alle typer av grønnsaker og frukter som vi spiser selv, bønner og erter av alle slag, spirer, kylling, mager ost, cottage cheese, egg, insektslarver, pasta, ris, fullkornbrød, med mer. Listen kan gjøres mye lengre og jo mer man varierer desto bedre er det. Det man skal unngå er avokado (giftig!), fet mat, sjokolade, salt, koffein og annet som blir sett på som usunt for mennesker. 

Avl

Å føde opp papegøyer kan være en skikkelig utfordring. Jeg kommer derfor ikke til å gå inn i dybden, men bare berøre emnet så vidt.

Hvilken alder fuglen blir kjønnsmoden på varier kraftig mellom forskjellige papegøye-arter. Små papegøyer som undulat blir kjønnsmodne allerede etter drøye seks måneder og det kan ta 4-5 år før de største artene som araer blir klare for å hekke. Generelt sett blir tampapegøyer kjønnsmodne en anelse tidligere enn sine ville artsfrender. Rugetiden varierer også kraftig, fra 18 dager opp til 30-32 dager.

I naturen er mange fugler monogame, det vil si at de velger partner og deretter holder de sammen hele livet. Tror man at man bare kan sette sammen en hann og en hunn og få de til å trives og hekke sammen, vil man som regel bli skuffet. Det kan fungere med mindre fuglearter som undulater, nymfeparakitter og dvergpapegøyer, men de større rasene kan det være svært vanskelig å pare med en partner. 

De beste forutsetningene får man hvis man skaffer en hann og en hunn som unger og setter dem sammen meget tidlig. Vanligvis må man kjønnsteste papegøyene sine for å være sikker på kjønnet. Det kan man gjøre enkelt via DNA fra en blodprøve eller en fjærprøve (blodførende fjær på brystet) som dras fra fuglen. 

Stort sett alle papegøyer hekker i fuglekasser eller forskjellige typer av huler med reir.  Ivrig gnaging på og i kassen oppmuntrer paret til hekking og mørket inne i kassen stimulerer eggløsning. Avhengig av hvilket miljø fuglen kommer fra kan også økt dagslengde, økt luftfuktighet, økt tilgang til ferskt fôr, med mer stimulere til hekking. I løpet av kurtiseringsperioden er de meget intensive med mye kroppskontakt og de tilbringer mye tid til å pusse, kose og pare seg med hverandre.

Hvis et papegøyepar begynner å hekke er det beste å la de være i fred så mye som mulig. Forstyrrer man for mye er det risiko for at paringen ikke lykkes, at rugingen forstyrres eller at ungene ikke får den maten de trenger. Foreldrene kan til og med knuse eggene eller spise opp ungene sine hvis de ikke kjenner seg trygge.

Hvis alt går som normalt, ruges eggene og ungene får mat av hunnen, og mange ganger også av hannen. Når ungene begynner å gå ut av fuglekassa begynner de flytrening med en gang. De trener på å fly, går inn og ut av kassen og får mat av foreldrene i flere uker opp til flere måneder før de klarer seg selv. En vanlig feil fra uvante oppdrettere er at de skiller ungene fra foreldrene for tidlig. Dessverre kan dette resultere i at ungen sulter ihjel som en følge av at den ikke klarer å spise selv. 

En annen vanlig feil er at vingene klippes for tidlig på ungfugler. Det er da stor risiko for skader hvis fuglen krasjlander, samt at man hemmer fuglens balanseutvikling og mulighet til å lære seg å fly i framtiden. Hvis man overhodet skal utføre vingeklipping, skal det ikke gjøres før fuglen har utviklet fullstendig flygeferdighet.

Adferd

Akkurat som avl av papegøyer er adferd og adferdsproblemer et omfattende område som kun er kort berørt i denne teksten. 

Fugler er flokkdyr og mange papegøye-arter holder sammen i par hele livet. Det er av denne grunnen svært viktig at man ikke lar en papegøye sitte alene om dagene. Har man ikke mulighet til å holde fuglen med selskap er det bedre å skaffe seg to fugler på en gang. Som tidligere nevnt er det ikke alltid så lett å skaffe fuglen en kompis når fuglen har blitt eldre og bare har levd med mennesker.

Hvis papegøyen bor alene i en familie er det naturlig for den å velge en yndlingsperson. Det er helt naturlig og ingenting man skal prøve å forhindre. Man bør imidlertid sørge for at alle familiemedlemmene interagerer med fuglen slik at alle er akseptert. En såkalt «alenefugl» som er aggressiv mot alt og alle i omgivelsene er ikke ønskelig for hverken fuglen eller eieren. 

Siden papegøyer er skapninger med svært høy innlæringskapasitet, krever de mye i form av lek, aktivering, sosial kontakt og miljømessig berikelse. I tillegg til å skape et stimulerende burmiljø med mange aktivitetsleker, må man egne tid til fuglen for sosial interaksjon som kos, lek og trening. Faste rutiner og kontinuitet er viktig for en papegøye. Dersom man må forlate papegøyen i kortere perioder kan man sette på TV-en eller radioen for å gi fuglen noe å se eller høre på. Det finnes til og med videoer og DVD-er med fugleunderholdning. 

Ute i naturen er papegøyer byttedyr og har dermed innebyggede forsvarsmekanismer som ikke å vise sykdom eller svakhet. Dette er det svært viktig å tenke på hvis man mistenker at fuglen er syk. Det kan nemlig ta lang tid før en papegøye viser minste symptom på sykdom eller tegn på at noe er galt. Har man uflaks har sykdommen eller skaden fått tid til å bli så alvorlig at man ikke kan redde livet til fuglen. Man bør med andre ord ikke nøle eller vente med å søke veterinærhjelp hvis man ser en forandring i fuglens adferd. Så små tegn som at fuglen er mer stille enn vanlig, kan være et tegn på alvorlig sykdom.

Vær også oppmerksom på at en del fugler overdriver sin naturlige oppførsel når de er syke for å overbevise omgivelsen at de er «friske». De kan for eksempel sitte uavbrutt ved matskålen og plukke ved maten for å vise at de virkelig spiser bra. 

Ingen spørsmål er dumme når det gjelder mistanke om sykdom hos en papegøye. 

Håndtering

Ikke alle papegøyeeiere får lov til å ta på, klappe på eller på annen måte berøre fuglen. En del individer er så “uhåndterbare” og redde for mennesker at de ikke en gang vil sitte på hånden eller skulderen. Det kan da oppstå problemer hvis man vil klippe klørne, undersøke fuglen, gi medisiner eller lignende. 

Det er bra å venne tamme og trygge fugler til å bli håndtert i et håndkle. En eventuell undersøkelse hos veterinær eller andre tiltak som må gjøres i hjemmet bli da mye lettere å gjennomføre for både fugl og eier. Det er også en fordel hvis fuglen er vant med at man tar den på føtter, tær og klør samt at man drar ut vingene fra kroppen. 

Fugler som normalt sett ikke håndteres, fanges best i et håndkle. Det enkleste er hvis man slukker lyset i rommet slik at man kan snike seg på fuglen bakfra og legge hele håndkledet over hele fuglen. Man tar deretter et grep rundt nakken og halsen. Håndduken pakkes forsiktig rundt kroppen for å holde vingene på plass. Man skal ikke holde eller dra hardt i brystkassen, da kan fuglen kveles. Å kvele en papegøye ved å holde den rundt halsen er nesten umulig. 

Utvendig stell

En frisk fugl steller fjærdrakten sin utmerket selv. Den behøver imidlertid hjelp med tette vanndusjer med en spruteflaske, eller ved å bli med eieren i dusjen eller helt enkelt med å sette på vannet i springen. En del fugler bader av seg selv hvis man setter fram en skål med grunt vann. En papegøye skal dusje flere ganger i uka, helst hver dag. Man skal ikke bruke sjampo eller såpe, det tar bort det naturlige fettet fra fjærdrakten. 

Etter dusjen/badet skal fuglen få sitte og pusse fjærene sine i fred og ro, og uten at det trekker på den. Å pusse seg etter en god dusj er en sunn og bra sysselsetting både fysisk og psykisk.

De papegøyene som har god kontakt med eieren sin og som ikke har en partner tar gjerne imot hjelp til å pusse fjærene på hodet siden den selv ikke når dit. Når nye fjær vokser ut har de et sugerørslignende hylse som man forsiktig kan ta bort. 

Hvis man er flink til å ta inn tykke og ferske greiner i buret, eller hvis fuglen sitter på de rue sementpinnene som man kan kjøpe i dyrebutikker, kan det hende at papegøyen sliter klørne sine selv. Det er imidlertid vanlig at man trenger å klippe klørne en gang i blant. Vil man gjøre dette selv, få hjelp av en veterinær eller i en dyrebutikk er helt opp til eieren. 

Klipper man klørne selv er det viktig å prøve å unngå å klippe i pulpaen. Delvis for at det gjør vondt for fuglen, men også for at det er en potensiell inngang for bakterier. Selv om blødningen fra en «mislykket» klipping kan virke stor, er det ytterst sjeldent at en fugl blør ihjel av den grunn. Hos fugler med lyse klør er det ganske lett å se pulpaen og klippe en bit framfor den, men hos fugler med mørke klør får man beregne hvor mye man skal klippe. 

Skulle ulykken være ute kan man trykke potetmel mot kloen med en q-tips eller bruke blodstoppende middel som man kan kjøpe på zoo-butikker. Ved meget kraftige blødninger er det lurt å kontakte veterinær. 

Nebbet til en papegøye skal ikke vokse seg lang, bli skjev eller trenge klipping. Hvis det skulle bli tilfellet bør man la en veterinær undersøke fuglen før man sliper eller klipper nebbet i hjemmet.