Stelleråd degus

Innledning

Degusen (Octodon degus) ser litt ut som en stor gerbil, men er nærest i slekt med chinchillaen og marsvinet. Den kommer opprinnelig fra Chile og akkurat som chinchillaen lever den i fjellområdene i Andesfjellene. I hjemlandet ses den på som et skadedyr siden den angriper bøndenes avlinger. 

Degusen ble tatt med til Europa på 1950-tallet som forsøksdyr, først og fremst fordi den har lett for å utvikle diabetes, men degusen har også fått en plass som kjæledyr.

Degusen er naturlig agoutifarget og har en «dusk» på halen. En voksen degus veier 170-300 gram. Den lever normalt 5-8 år, men enkelte individer kan bli opp til 10 år.

Miljø

Den ville degusen lever på fjellskråninger i et halvtørt klima med en temperatur som ligner på den ved middelhavet. Den har omfattende underjordiske tunneler og den lever i grupper med 1-2 hanndyr og flere hunndyr. Siden den er svært aktiv og både hopper og klatrer i busker, krevers det stor plass for et par deguser. I følge Svensk dyrebeskyttelsesloven skal bunnen i buret være minst 0,3 kvadratmeter. Den korteste siden minst 40 cm, og høyden minst 40 cm. I Norge har vi ingen tabell over hvor store burene må være, men dyrevelferdsloven sier at dyr skal holdes i et miljø som gir god velferd. Buret kan aldri bli for stort! 

Bunnen i buret må være solid (ikke sprinkler) og det er bra å ha hyller, tunneler, klatremuligheter, plasser de kan gjemme seg, og noe som kan fungere som et hus. Alle dyrene skal få plass i «huset» samtidig. På bunnen av buret skal man ha forskjellige typer strø. Degusen har svært følsomme tredeputer slik at det er viktig at underlaget er mjukt og luftig, i huset og i resten av buret. Et tykt lag halm gir et mykt og naturlig underlag, men det kan støve en hel del. Papirpellets avgir ikke støv og har en bra sugeevne, men kan være for hard for tredeputene. Sagflis støver masse og kan i verste fall være irriterende for luftveiene, men det er relativt billig og lett å få tak i. Opprevet avispapir er kostnadsfritt og praktisk, men kanskje ikke så pent å se på..

Degusen krever mye aktivitet og trenger leker som den både kan klatre på, krype inn i og gnage på. Man kan også ha et løpehjul, men tenk på at den må være minst 25 cm i diameter og at den må være solid (ingen sprinkler eller gitter). Det er relativt mange leker å velge mellom på zoo-butikken, men mye kan man også lage selv. Noen eksempler på bra material er kartong, tau, tre, stein, kongler og papir. «ommøbeler» gjerne buret ofte, deguser liker omveksling. 

Akkurat som chinchillaen trenger degusen et sandbad minst et par, tre ganger i uka, gjerne hver dag. Man kan bruke samme type sand som man har til chinchilla. La dyret bade i ca en halvtime. 

Siden deguser kan sprette rundt i bunnmaterialet, matrester og mye annet som er i buret, liker mange deguseiere å ha en vannflaske i stedet for en vannskål. Uansett hva man velger må man sørge for at dyret alltid har tilgang til rent vann. Husk at det er viktig å vaske vannflasken hver dag og rengjøre tuten nøye. 

Degusen er følsom for varme og bør ikke utsettes for temperaturer over 30 grader. Blir det for varmt for deguser ute i naturen, kan den gå ned i de underjordiske tunnelene sine der det er svalere. 

Fôring

Ute i naturen spiser degusen bark, løv, busker, røtter og forskjellige planter. Siden det er vanskelig å etterligne den opprinnelige dietten, og det er vanskelig å få tak i et fullfôr som er spesielt laget for deguser, kan man bruke både marsvinpellets og chinchillapellets, gjerne en blanding. Unngå frøblandinger og gnagerblandinger helt. 

Høy er en viktig del av dietten og forskjellige typer høy skal alltid være tilgjengelig. Høyet tilfører viktige fiber for mage-tarmkanalen, gir dyret sysselsetting samt at det holder tennene i trim. 

Man kan variere kosten med grønne blader og litt grønnsaker. Vær imidlertid forsiktig med denne kosten. Den skal gis i moderate mengder og introduseres gradvis. Gir man for mye eller forandrer dietten plutselig, kan degusen få diaré.

Siden degusen utvikler diabetes svært lett er det meget viktig å ikke gi den søte saker. Man får ikke en gang gi den frukt, hverken fersk eller tørket. Man må også passe på slik at degusen ikke blir overvektig. Frø og nøtter skal derfor bare gis (enkeltvis) en og en, som godteri av og til.

En degus som får rett fôr trenger ikke vitamin- eller mineraltilskudd. 

Foruten det som nevnes over bør en degus alltid ha tilgang til ferske greiner som den kan gnage på. Det stimulerer tygging, sliper ned tennene bra, samt aktiverer degusen. Dessuten gir det mer fiber i kosten. Man kan bruke greiner fra de vanlige norske trærne som bøk, eik, bjørk, ask, or, frukttrær med mer. Tenk på at greinene må være uten sprøytestoffer. 

Avl

Opplysningene om når en degus blir kjønnsmoden varierer fra 3-12 måneder. Hannen blir normalt kjønnsmoden litt senere enn hunnen. Hunndegusen er brunstig hver 30. dag året rundt, og er drektig i 90-93 dager. Kullene kan variere fra 1-10 unger, men som regel er det 5-6 stykker.

I løpet av drektigheten er hunndegusen svært følsom for stress og hvis hun kjenner seg truet kan hun få spontanabort. I forbindelse med fødselen og i løpet av de første ukene må man være svært forsiktig og ikke forstyrre mor og barn. En degus som ikke får være i fred, kan spise opp ungene sine. 

Vanligvis går fødselen fort og alle ungene er ute i løpet av en time. Komplikasjoner ved fødselen er uvanlig, men skulle det skje må man selvfølgelig kontakte veterinæren. 

Ungene er «klare» når det fødes og vil løpe rundt allerede det første døgnet. De får die i ca 4 uker, men skal ikke skilles fra moren sin før det har gått 6 uker. 

Adferd

Deguser er skye dyr og det kan ta litt lengre tid å temme dem enn fore eksempel eks en chinchilla. Det beste er at man får et dyr som allerede er tamt eller en unge som man kan ha mye tid sammen med. Akkurat som gerbilen kan degusen miste huden på halen hvis den holdes fast. 

De er våkne om dagen, men er som regel mest aktive på morgenen og på kvelden. Siden de lever i grupper i naturen bør de ikke være alene, man skal ha minst to deguser sammen.

Man må være oppmerksom på at deguser er byttedyr ute i naturen. Det betyr at de alltid er på vakt for å løpe bort fra rovdyr samt at de er genetisk programmerte til å skjule sykdom, smerter og skader. For eiere kan det være svært vanskelig å se om dyret er sykt, hvis man i det hele tatt merker at noe er feil, kan symptomene virke små og diffuse. Der er derfor alltid viktig å søke umiddelbar veterinærhjelp hvis man mistenker at degusen er syk. 

Håndtering

Som nevnt tidligere kan degusen «miste» halen og derfor bør man aldri løfte eller holde degusen i halen. Degusen liker absolutt ikke å bli holdt fast og kan bite skikkelig hvis man holder den fast. Det beste er å lokke den opp i hånden, på skulderen eller ta den forsiktig opp med begge hendene skålformet og med håndflatene under dyret.

Hvis det er nødvendig å holde fast degusen for undersøkelse, medisinering eller annet, kan det gå å legge den inn i et håndkle. Man må imidlertid være svært forsiktig med halen. 

Utvendig stell

Degusen klarer selv å ta vare på pelsen sin hvis den har tilgang til et bra sandbad. 

Kloklipping er vanligvis ikke nødvendig, spesielt ikke hvis degusen har et bra miljø som bidrar til naturlig slitasje. Man må imidlertid sjekke klørne og klippe dem hvis det skulle oppstå behov. 

Tennene skal med rett fôr og ting å gnage på slites på en naturlig måte. Hvis de blir lange bør man kontakte veterinæren. 

Burhygienen er svært viktig. Man bør skifte på det 1-2 ganger i uka, avhengig av hvor stort det er. Sterk urinlukt kan irritere luftveiene og oppsamlinger med avføring er en bakteriekilde som i verste fall kan føre til infeksjonssykdommer