L7/S1-syndrom hund

Generelt

Skader i L7/S1 er vanlig, særlig hos aktive brukshunder. Schæfer er den rasen som rammes mest. Syndromet har flere navn blant annet degenerativ lumbo-sakral stenose (stenose betyr innsnevring, i dette tilfellet av kanalen i ryggen der nervene går),  cauda equina syndromet, lumbosakral spondylopati m. fl.

Årsak

L7/S1-syndromet er en sykdom der bruskskiven (skiven) mellom den siste lendevirvelen (L7) og korsbenet (korsryggen, består av noen sammenvokste ryggvirvler) ødelegges.

L7/S1-leddet fungerer som en hengsel mellom bakbeina/bekken/korsbenet og ryggen når hunden beveger seg framover: Det er bakbeina som genererer kraften som får kroppen til å bevege seg framover, og all rørelsesenergi fra bakbeina som skal få framkroppen til å holde tritt med bevegelsen går i kroppen via L7/S1.

Medvirkende faktorer til L7/S1-syndromets utvikling er om det finnes misdannelser/utviklingsforstyrrelser i leddet, som f eks osteochondrose (defekt brusk/bendannelse), lumbarisasjon (S1 er ikke sammenvokst med resten av korsbenet noe som gjør at leddet blir mer bevegelig/ustabilt) eller sakralisasjon (L7 er sammenvokst med S1 som kan resultere i skjevhet/stivhet)

Skaden på skiven får den til å falle sammen og da presses en del av den opp mot ryggmargskanalen og forårsaker trykk på nervene som sitter der. L7/S1-leddet blir også ustabilt, og kroppens naturlige måte å takle ustabilitet på er å danne ekstra bein som skal få leddet til å vokse sammen igjen og bli stabilt. Det ekstra beinet forårsaker at kanalene der nerverøttene fra ryggmargen går blir enda trangere. 

Denne prosessen er svært smertefull for hunden, spesielt når den hopper (stor kraft som skal gå igjennom L7/S1), men egentlig i alle situasjoner der hunden beveger på seg.

Den helt typiske pasienten er en 5-7 år gammel schæferhann som brukes i hardt arbeide (f eks beskyttelses-trening for vakthunder), men problemet forekommer også i mange andre raser. Sjeldent hos individer under 3 år.

Det første symptomet er smerte som viser seg gjennom at hunden blir stiv/støl og ikke vil bevege på seg. Veldig vanlig er det at hunden nøler med å hoppe in i bilen. Selv å krype er smertefullt. Trykker man på området på slutten av lendevirvlene viser hunden tegn på smerte (skriker, trekker seg unna, glefser).

Når skadene i ryggen blir verre begynner hunden å bevege seg på en merkelig måte, kanskje halter den på et av bakbeina og får en rar (gå-stil) gange. Halen henger ned. Blir det virkelig ille begynner hunden å vingle (ataksi) og sleper bakbena etter seg. Man kan høre hvordan klørne slepes på gulvet/bakken og de slites ned på oversiden. 

I tilfeller der sykdommen har kommet svært langt mister hunden kontrollen over urinblæra og tarmen, dvs den blir inkontinent og urin og avføring renner ut av seg selv omtrent når som helst.

Diagnose

Jo tidligere diagnosen stilles, desto større er sjansen at man kan gi behandling. Viktigst er en ordentlig klinisk undersøkelse der man går igjennom hunden fra snuten til haletippen, med spesiell fokus på bein, ledd, muskler og ikke mist på hvordan nervesystemet fungerer. Hunder med L7/S1 har ofte flere problem og det er sykdommer som kan gi lik artede symptomer som f eks korsbåndskader, hofteleddartrose, spondylose (sammenvoksninger i ryggen), betennelse i skiven, bruskmembolier (bruskpropper), prostatitt m. fl.

Det er nødvendig å ta røntgen for å kunne slå fast diagnosen, ofte kan man behøve å ta kontrastrøntgen, dvs et flytende stoff som man kan se på røntgenbilder injiseres i skiven eller i ryggmargskanalen, og man leter etter tegn på skiveskader og innsnevringer i ryggen.

Behandling

I milde tilfeller kan det noen ganger rekke med langvarig hvile, fysioterapi og betennelsesdempende medisin. Da kan man, om man er heldig, få en hund som kan fungere som kjæledyr. Det er imidlertid en risiko at hunden kan få problemer med nerveskader, og da kan det være for sent å gjøre noe kirurgisk.

I alvorligere tilfeller, eller om man har en hund som man forventer skal leve et aktivt liv, er det som regel nødvendig med operasjon.  Da “åpner” man opp ryggen over L7/S1 (operasjonen kalles laminektomi) og renser bort den skadede skiven, samt tar bort arr-vev og ekstrabein som klemmer på nervene. Oppdager man problemet tidlig bruker prognosen å se bra ut, også ved operasjon.

Deretter følger en periode på mange måneder (varierer mye fra hund til hund) med fysioterapi og medisinering (betennelsesdempende) da man sakte trener opp hunden igjen.

Over 75 % av hundene med milde eller moderate besvær kan i prinsipp komme tilbake igjen til sin normale funksjon. For hunder med alvorligere symptomer, er prognosen betraktelig verre.

Forebygging

Er vanskelig for den enkelte eieren, men tenk på å holde hunden i bra form (veltrent med muskler, ikke overflødig fett) og å varme opp hunden ordentlig før harde treningsøkter.

For oppdrettere gjeller det å unngå å bruke hunder i avl med åpenbare problemer som f eks sakralisasjon (ses ved hofterøntgen).