Allergi hund

Innledning

Det finnes ulike typer allergi, men det som man vanligvis refererer til når man snakker om allergi er atopi, og det er det denne artikkelen handler om. Atopi betyr at hundens immunforsvar overreagerer på partikler som finnes i omgivelsene. Resultatet blir en betennelse i huden.

Årsak

Partiklene som hunden reagerer på kalles for allergener. Vanligvis er allergener en slags form av protein. F eks protein fra pollen, mugg, hud, spytt eller midd. Første gangen proteinet kommer i kontakt med huden starter en prosess der immunforsvaret lærer seg å kjenne igjen allergenet. Neste gang hunden får det på seg starter en kraftig reaksjon der ulike hvite blodlegemer (f eks mastceller og eosinofiler) går amok og skader huden i et mislykket forsøk på å bare ødelegge allergenet.

En medvirkende årsak til at atopi kan utvikles er mangler eller feil i hudens normale beskyttelsesbarrierer.

Den finnes et klart arvelig sammenheng for å utvikle atopi. Sykdommen rammer visse raser mer enn andre.

Symptom

En hund med atopi har alltid kløe. Ingen kløe ingen allergi. Betennelsen i huden er rød og hoven med hårtap (aloperci) og økt pigmentering (ser møkkete ut) og etter en tid blir huden tykk og ru. Forandringene skjer hovedsaklig på hodet, halsen og buken, mens ryggen som oftest (ikke alltid) har mildere forandringer.

Legg merke til at forandringene er dobbeltsidig, dvs atopi rammer ikke bare ett øre eller en flekk på venstre side av magen men kommer samtidig på begge sider.
Den typiske alderen når utopi først kommer er 1-3 års alder. Det ses sjeldent hos valper (hunder under 6 måneder) og det er uvanlig at hunder som har passert sin femårsdag utvikler atopi.

Diagnose

Symptomene er den viktigste årsaken til at man mistenker atopi (kløe, typisk alder, rase). I utredningen inngår det å utelukke andre tenkbare årsaker til kløe, som parasitter, matallergi, soppinfeksjon, bakterieinfeksjoner med mer. For å kunne gjøre det kan det hende at man får ta en hudavskrapningsprøve, dyrke bakrerie- og/eller soppkultur, ta hudbiopsier, prøvebehandle med allergifor mm. For å få vite hva hunden virkelig er allergisk mot (dvs når man har satt diagnosen atopi og skal gå videre for å finne en behandling) kan man gjøre en såkalt prikk-test. Huden bedøves og deretter injiserer man små mengder av allergen (ett per prikk) og ser om det utløser en reaksjon.
Nå er prikk-test i stor utstrekning blitt byttet ut mot en enkel blodprøve der man ser om kroppen har laget antistoffer mot noen spesielle typer allergener. Tenk på at visse allergier følger spesifikke sesonger (f eks pollen) og man bør derfor gjøre testen i slutten av sesongen for å ha størst sjanse for å finne ut hva som har forårsaket atopien.

Behandling

Behandlingen kan vi dele inn i tre forskjellige kategorier.

1, Medisinering med kløestillende medisiner. Kortison (f eks  Prednisolon, Medrol) er mest brukt, men man kan også bruke cyclosporin (selges under navnet  Atopica) og antihistaminer (f eks Atarax). Disse medisinene løser ikke det grunnlegende problemet, men de lindrer kløen og gjør livet mer utholdelig for hunden. Betennelsesdempende medisiner kombineres gjerne med et kosttilskudd med fettsyrer (omega 6, omega 3) som også har betennelsesdempende effekt.

2, Forbedre/hjelpe hundens naturlige motstandsdyktighet. Gjøres spesielt ved å sjamponere hunden med en mild, fuktighetsgivende sjampo og balsam. Huden får det bedre og man skyller bort allergen. Fettsyrer kan gis som kosttilskudd som gjør huden smidigere, mindre tørr og med mindre flass.

3,  Hyposenisbilisering. Det betyr at man med jevne mellomrom injiserer huden med små doser av allergenet. Sakte øker man dosen til man har nådd en sluttdose, og om hunden reagerer positivt på behandlingen fortsetter man med injiseringene resten av livet.  Når man tilfører allergenet i kroppen venner immunforsvaret seg til det, slik at de kraftige reaksjonene tar slutt.
Vanligvis bruker man alle tre metodene samtidig med det målet at hunden, om det er mulig, skal klare seg med bare hyposensibiliseringssprøytene til slutt.

Forebyggende

Fordi problemet hovedsaklig er arvelig, er det viktig å ikke avle på individer som har sykdommen, og streve etter en så bred avlebase som mulig.